Muligheter og utfordringer ved hovedoppgjøret i 2018

Lokale lønnsforhandlinger er nå gjennomført i de fleste sektorer der vi har medlemmer. Selv om vi fikk et moderat lønnsoppgjør i 2017 på om lag 2,4 %, ser det ut til at de fleste av våre medlemmer har hatt reallønnsvekst, noe som er ekstra viktig siden det i 2016 var  reallønnsnedgang for de fleste.

Forbundets tillitsvalgte har lagt ned mye arbeid i forberedelser og forhandlinger og vi har forhandlingskoordinatorer og regionstyrer som har bidratt med koordinering og som forhandlere. Akademikerforbundet er godt fornøyd med arbeidet som er gjort. Engasjementet blant våre medlemmer er stort, og dette er vi avhengig av for å kunne oppnå gode resultater.

Akademikerforbundet har medlemmer i nesten alle sektorer. Mangfoldet gir oss innsikt i hvordan de ulike lønnssystemene fungerer, og dette er verdifull kunnskap inn mot neste års hovedoppgjør.

Hovedoppgjøret 2018

Ved et hovedoppgjør er det ikke kun lønn det forhandles om, også sosiale bestemmelser som rett til betalt spisepause og sykepengeordningen kan bli tema. Det samme gjelder pensjon. Dette gjør forberedelser viktig og Akademikerforbundet må klargjøre hvilke prioriteringer som skal gjøres inn mot oppgjøret. Formålet med denne artikkelen er å se nærmere på tariffoppgjøret i 2017 og hva som har fungert godt og mindre godt. Det er særlig lønnssystemet og lokale forhandlinger det ses hen til, da dette er viktig bakgrunnsinformasjon i vurderingen av hvordan vi bør innrette oss mot hovedoppgjøret i 2018.


Dagens forhandlingssystem

Alle sektorer

Ved tariffoppgjør er det en tradisjon for at konkurranseutsatt industri, det såkalte «frontfaget», forhandler først. Resultatet danner grunnlaget for forhandlingene i andre sektorer. I år ble resultatet i frontfaget 2,4 %, og dette ble førende også for andre deler av arbeidslivet.

I alle tariffområder har vi sett at det er krevende å finne en balanse mellom kollektiv og individuell lønnsdannelse når oppgjøret har en moderat ramme. Rammen på 2,4 % i 2017, gjorde det vanskelig å finne muligheter til å rette opp skjevheter og samtidig sikre alle medlemmer en god lønnsutvikling. Akademikerforbundets lokale forhandlere måtte håndtere krevende prioriteringer i møte med arbeidsgiverne. I noen virksomheter ble partene enige om å gi generelle tillegg til større grupper, mens man i andre virksomheter forhandlet lokalt på individnivå.

Kommunal sektor

I kommunal sektor fremgår det av hovedavtalen § 4-7 at lokale forhandlinger skal skje mellom lokale parter. Dette innebærer at Akademikerforbundets lokale tillitsvalgte skal ivareta partsforholdet. I de kommuner der Akademikerforbundets medlemmer ikke har en tillitsvalgt, er en god løsning å ordne med ekstern forhandler. Vi ser likevel en tendens til at enkelte kommuner tolker hovedavtalen strengt slik at det kun er lokale parter som får delta i lønnsforhandlingene. Ansatte i sekretariatet, medlemmer i regionstyret eller andre utenfra får dermed ikke forhandle på vegne av våre medlemmer disse stedene. Dette gjør oss som forhandlingspart sårbare, og det blir ekstra viktig å få på plass tillitsvalgt eller andre medlemmer på arbeidsplassen som ønsker å forhandle på vegne av oss.

I 2017 fikk medlemmer i kommunal sektor som er plassert i kapittel 4 sin lønnsvekst ved en kombinasjon av generelle tillegg og lokale lønnsforhandlinger. Det må vurderes, også ut fra ramma som blir fastsatt, om en slik kombinasjon også er hensiktsmessig i 2018. Ledere og andre som er ansatt i stillinger plassert i kapittel 3 og 5 får sin lønn fastsatt utelukkende lokalt. Vår erfaring er at de fleste av våre medlemmer har en god lønnsutvikling i dette systemet. Kommunene har enda ikke fullført arbeidet med å innplassere mellomledere i ny forhandlingsbestemmelse i kapittel 3 – «3.4.3 Lederavlønning leder». Dette gjelder ledere med delegert budsjett-, økonomi- eller personalansvar.

Statlig sektor

I statlig sektor er det fra 2016 ikke lenger en felles hovedtariffavtale for alle hovedorganisasjonene, men det er en egen hovedtariffavtale der LO, YS og Unio er part. Akademikerne har inngått en egen avtale. En utfordring ved at LO, YS og Unio forhandler sammen, er at hovedorganisasjonene er forskjellige når det gjelder lønnspolitikk. Dette kan gjøre det vanskelig å komme til enighet.

Akademikerforbundet har som eksempel en profil der utdanning skal lønne seg og vi ser det hensiktsmessig at generelle tillegg gis i prosent av nåværende lønn, slik at vi sikrer en økning i lønn for alle. LO vil gjerne i større grad gi kronetillegg.

Det er videre relativt nytt at det i staten skal forhandles på virksomhetsnivå (HTA pkt. 2.2), med mindre forhandlingene blir delegert til den enkelte driftsenhet. Som eksempel vil forhandlingene i Kriminalomsorgen skje i Kriminalomsorgsdirektoratet, med mindre forhandlingene blir delegert til det enkelte fengsel eller til det enkelte friomsorgskontor. At det forhandles på virksomhetsnivå, gjør at det forhandles for mange samtidig. De som forhandler, både på arbeidstakersiden og på arbeidsgiversiden, er gjerne «plassert» lengre unna de det forhandles for og har gjerne ikke like stor kjennskap til den enkelte og arbeidet denne utfører. De tillitsvalgte som forhandler får dermed en større og mer krevende jobb. For at forhandlingene skal bli gjennomførbare, har vi mange steder sett at det ikke fremmes krav på individnivå, men i stedet på grupper av arbeidstakere. For eksempel kan det fremmes krav om at alle ledere skal løftes eller alle arbeidstakere som innehar en bestemt funksjon. Dette kan noen ganger være en grei innretning, men når det forhandles på denne måten blir det vanskeligere å rette opp skjevheter på individnivå.

Forhandlinger på virksomhetsnivå gir likevel god oversikt over alle ansatte fordelt på stilling, noe som gjør at skjevheter på tvers av region og arbeidssted kan rettes opp i. I enkelte virksomheter foreligger skjevheter fordi det tidligere er forhandlet i den enkelte driftsenhet og det er ofte gjort ulike prioriteringer i en driftsenhet sammenlignet med i en annen. På denne måten kan to arbeidstakere med samme kompetanse og funksjon, i samme virksomhet, ha ulik lønn ut fra arbeidsplass eller region.

En siste utfordring ved å ha to hovedtariffavtaler i staten, er at dette kan skape utfordringer der en arbeidstaker bytter fra å være organisert i et forbund underlagt Akademikerne til et Unio-forbund. Blant annet kan det bli spørsmål om hvem som skal forhandle på vegne av vedkommende ved lokale lønnsforhandlinger og hvilken hovedtariffavtale som binder vedkommende i tiden etter bytte av forbund. Dette er utfordringer vi må jobbe mot å finne løsninger på.

Videre arbeid

Inn mot hovedoppgjøret i 2018, og i utformingen av forbundets politikk, er det viktig å ha bred forankring i vår medlemsmasse. Vi har derfor denne høsten utført en spørreundersøkelse blant våre medlemmer om mellomoppgjøret i 2017 og prioriteringer inn mot hovedoppgjøret i 2018. Videre har vi utarbeidet et debattnotat som grunnlag for videre dialog mellom hovedstyre, sekretariatet, regioner og våre større lokallag. Disse tiltakene skal sammen danne grunnlag for en grundigere diskusjon rundt temaet tariff 2018 i det nye året.


Akademikerforbundet

Tollbugata 35
0157 Oslo
Tlf.: +47 21 02 33 64
Web-redaktør: Astrid T. Sørland
post@akademikerforbundet.no

Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Utviklet av Imaker as