Fra v.: Gudrun Lidal, statsråd Solveig Horne, Anne Grønsund og Åshild S. Johnsen

Barnevernet i Akademikerforbundet i møte med Statsråd Horne

Kompetansekrav til ansatte og ledelse bør som minimum nedfelles i en forskrift. 

Utfordringene i barnevernet er store, og kvaliteten er ujevn. Dette stiller store krav til barnevernsansatte – men det stiller ikke minst store krav til kommunene og barnevernledelsen. Vi trenger kompetente ansatte i hele linja – og kompetansekrav både til ledelse og ansatte vil sikre en større grad av likeverdighet og forutsigbarhet for feltet selv og for samarbeidspartnere og ikke minst for de som trenger barnevernet: barn, ungdom og foreldre.

Til tross for høyt fokus på dette over mange år, er det lite som i praksis er gjennomført med en helhetlig og systematisk effekt på kvalitet. Satsning på grunnutdanningene, mastergrader, målrettede etter- og videreutdanninger og ulike kompetansehevende tiltak, for eksempel Kvellomalen i undersøkelser o.l. har utviklet kompetansen, men sannsynligvis har satsningen vært for liten og for fragmentert til at dette har gitt den virkning feltet er i behov av. Det kan flere rapporter og ulik forskning underbygge (Nordlandsforskning, Uni research Helse, Riksrevisjonen mm.).Barnevernfeltet i kommunene  og utdanningene for barnevern, i denne sammenheng barnevernspedagogutdanningen, har fortsatt svært ujevn kvalitet og fokus. 

Da NOU 8:2009 ble lagt frem inneholdt den 14 emner som Befringutvalget anbefalte måtte styrkes i utdanningene for å øke kvaliteten på barnevernet ytterligere. Dette var omfattende endringer som sannsynligvis er ugjennomførbart innenfor rammene av en bachelor. De 14 identifiserte fagområdene fikk bred tilslutning som vesentlig kompetanse for barnevernet, og vi er kjent med at mange barnevernspedagogutdanninger gjorde det de kunne innenfor rammene for å utvikle sine fagplaner i tråd med kompetanseutfordringene.

På bakgrunn av disse emnene som NOU 2009: 8 tar opp, som er understøttet av andre nasjonale dokumenter, eksempelvis st.meld nr. 13 om utdanning til velferd, burde det vært formulert kompetansekrav til ansatte i barnevernet. Dette er en vanlig måte å styre tjenestekvaliteten på både innenfor skole og helsetjenester. Det medfører at utdanningene i større grad tilpasser seg tjenestenes behov heller enn motsatt, og det gir tjenester som har jevnere kvalitet uavhengig av hvor du befinner deg i landet.

Det finnes ingen formelle krav til ansatte i barneverntjenesten og i mange år var derfor utlysningstekstene innenfor barnevernet slik « det søkes etter personer med høyere utdanningen innen for helse og sosial annen relevant utdanning kan komme i betraktning» En slik kompetansestrategi for barnevernet  gir et barnevern med store variasjoner og med ujevn kvalitet og hvor kunnskapshevingen må legges på et langt mer grunnleggende nivå enn ønskelig.

Krav til ansattes kompetanse må ta utgangspunkt i de 14 emnene som Nou en la opp til i tillegg må krav til kompetanse på folkehelseperspektivet når det gjelder psykisk helse/ omsorgssvikt. Det må også stilles krav til en jevnlig faglig oppdatering. Barnevernfeltet preges av ny kunnskap og stiller store krav til at man til enhver tid jobber i tråd med den nye kunnskapen og endrer praksis. Det er dette som er det kunnskapsbaserte barnevernet. NOU 8:2009 hadde også forslag til hvordan dette kunne gjennomføres.

I tillegg må det tas en gjennomgang av om det bør stilles ulike krav til ulike funksjoner i barnevernet. Etter vårt syn må det stilles krav om en barneverfaglig master for å kunne inneha lederstillinger i barneverntjenesten, men også i institusjoner


Akademikerforbundet

Tollbugata 35
0157 Oslo
Tlf.: +47 21 02 33 64
Web-redaktør: Astrid T. Sørland

Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Utviklet av Imaker as