Regjeringens mobbing av en hel profesjon setter både demokratiet og rettssikkerheten i fare

Da regjeringen i høst la frem sitt forslag til statsbudsjett for 2026, lå det inne et forslag om å redusere honoraret for tolking i justissektoren med nesten 20 %. Forslaget ser nå dessverre ut til å bli stående, og kuttet kommer da på toppen av allerede vedtatte reduksjoner på over 30 % i tolkenes reisegodtgjørelse og ved avlysning av oppdrag. Altså en kraftig forverring i tolkeprofesjonens vilkår i justissektoren, med virkning allerede fra 1.1.2026.

Kunne det samme skjedd med lønna til leger, politi, dommere, lærere eller sykepleiere? Absolutt ikke – fordi disse profesjonene har mange utøvere som er organisert i sterke fagforeninger og i all hovedsak er i et ansettelsesforhold. Og så utfører de en samfunnsnyttig tjeneste som de aller fleste – inkludert politikerne – kjenner, forstår og anser som viktig.

Samfunnsnyttig tjeneste

En profesjon er et yrke som ut fra sin ekspertise utfører samfunnsnyttige tjenester. Samfunnet har selv anerkjent behovet for den spesialiserte ekspertisen som profesjonsutøveren har, og sørger for tilgangen til disse gjennom egne utdanninger og godkjenningsordninger for profesjonen.

I Norge har vi slik utdanning og slike godkjenningsordninger for tolker, fordi Norge har behov for tolkenes ekspertise. Men paradoksalt nok verdsetter ikke det norske samfunnet og norske myndigheter den tjenesten tolkeprofesjonen utfører.

Et lett bytte

Nasjonal lovgivning og europeiske konvensjoner slår fast at bruk av tolk er pålagt ved behov i offentlig forvaltning og tjenester. Men manglende forståelsen for tolkeprofesjonen fører likevel til at tolkene virker enkle «å ta» når utgifter skal kuttes og budsjetter salderes. Tolker er stort sett selvstendige oppdragstakere eller næringsdrivende, og er i (altfor) liten grad fagorganisert. De stiller rett og slett svakt i det store bildet, og blir dermed et lett bytte i den maktubalansen det er mellom dem og myndighetene. Dette vises tydelig igjen i det nevnte kuttet på 20 prosent i salærsatsen.

I justissektoren utgjør utgiftene til tolk bare rundt fem prosent av totalen, og under halvparten av hva de sakkyndige koster domstolene. Men sakkyndige får ingen kutt i sin godtgjørelse, til tross for at de stort sett er ansatte og gjerne også får lønn fra en arbeidsgiver samtidig som de får rettssalæret. Tolkene har salæret som sin eneste inntekt, som altså skal kuttes med nærmere 20 prosent.

Mobbing av tolkeprofesjonen

Regjeringens kutt i tolkers honorar er et ledd i en prosess der myndighetene over lengre tid har gått stadig lengre i å rasere tolkenes lønns- og arbeidsvilkår. Endringer skjer ikke gjennom forhandlinger eller drøftinger mellom likeverdige parter, men i en maktubalanse der tolkene er taperne.

Til alt overmål skjer dette samtidig med at det satses store ressurser på å profesjonalisere tolkeyrket og kvalifisere tolker. Det er et stort behov for flere og mer profesjonelle tolker, nettopp fordi tolking er både nødvendig og lovpålagt. Regjeringen bruker penger på å utdanne flere tolker, mens de på samme tid gjør det vanskeligere å leve som profesjonell tolk. Når man vet at tolking i justissektoren stiller store krav til tolkens kompetanse og erfaring, sier det seg selv at dette på ingen måte er verken fornuftig eller bærekraftig. Dette har både fagforeninger og en samlet justissektor påpekt i flere høringsinnspill i flere runder, uten at myndighetene har vært interessert i å lytte til advarselene om hvilke alvorlige konsekvenser dette kan medføre.

Kan skade rettsstaten

Regjeringens kutt i tolkers honorar vil potensielt kunne skade Norge og landets innbyggere på flere måter. Det vil helt klart forsterke justissektorens allerede store problemer med å få tak i godt kvalifiserte tolker, noe sektoren selv med all tydelighet har påpekt i flere høringsrunder. Resultatet er høyere kostnader for samfunnet både ved utsettelser og forlengelser av rettsmøter og -forhandlinger, og ved nye runder i retten grunnet feil avgjørelser.

Kuttet vil hemme profesjonaliseringen av tolkeyrket, og det vil gi ringvirkninger der også andre deler av offentlig virksomhet vil få større utfordringer med å få tak i kvalifiserte tolker. Kostnadene her vil være mye større enn den minimale innsparingen regjeringens kutt i tolkers honorar kanskje utgjør. I tillegg vil tolker uten jobb kunne ende som stønadsmottakere i stedet for tjenesteytere.

I justissektoren vil mangel på tolker også kunne skade Norge som rettsstat ved å utgjøre en fare for rettssikkerheten for minoritetsspråklige og hindre Norge i å oppfylle våre forpliktelser i henhold til både nasjonale lover og europeiske konvensjoner. Videre vil mangel på tolker utgjøre en fare for den demokratiske beredskapen, der det vil være behov for bruk av tolker for å informere hele befolkningen ved akutte kriser – slik det for eksempel var under koronapandemien.

Arrogant synsing

Alle disse alvorlige og vidtrekkende konsekvensene vil en kunne lese seg til i de mange offentlige rapportene og utredningene som er tilgjengelige på tolkeområdet. Eller om man avventer konklusjonene fra det nylig opprettede salærutvalget, som innen utgangen av 2026 skal foreslå en helhetlig regulering og organisering av ordningen med godtgjøring for advokater, sakkyndige og tolker i offentlige oppdrag.

Men regjeringen og Justis- og beredskapsdepartementet har ikke tid eller bry til å lese eller vente, for deretter å kunne ta avgjørelser på et informert grunnlag. I stedet leser de et kort utdrag fra en rapport slik fanden leser Bibelen, og synser de seg frem til at det ikke vil medføre noen større konsekvenser å kutte en femtedel av tolkenes honorar. Dette til tross for at rapporten de bruker som sitt «kunnskapsgrunnlag», konkluderer med det motsatte. Tilgi dem ikke, for de vet så altfor godt hva de gjør!

Denne teksten er også publisert på Altinget.no.