Den norske modellen

Å være medlem i en fagforening er en viktig brikke i konstruksjonen som ofte kalles «den norske modellen» – en samfunnsmodell som er unik for Norden. Den norske modellen gir oss blant annet spilleregler for arbeidslivet, og for hvordan arbeidsgiver- og arbeidstakernes hovedorganisasjoner og politiske myndigheter møtes og snakker sammen. Det er dette som kalles «trepartssamarbeidet»

Spillereglene i den norske modellen har blitt utviklet gjennom over 120 år og bidrar med forutsigbarhet, dialog og tillit, og gir oss verktøy til å håndtere meningsforskjeller og interessemotsetninger før det eskalerer til store konflikter.

Medvirkning og likeverd

Muligheten for medvirkning på jobben, og en arbeidshverdag preget av likeverd og tillit, er også en del av denne tradisjonen. Dette gjør at de ansattes kunnskap og kompetanse kan brukes på en god måte, noe som igjen skaper motivasjon og trivsel på jobben.

Slik begynte det

Det hele startet på slutten av 1800-tallet under den industrielle revolusjon. Konfliktnivået ble høyt utover 1900-tallet med mange langvarige streiker. I 1935 ble LO og NHO enige om den første hovedavtalen, som i dag blir ansett som selve grunnloven i arbeidslivet. Så viktig er denne avtalen for norsk kultur at den i 2012 ble en del UNESCOs Memory of the World-liste.

Slik fungerer det i dag

Mye har skjedd siden 1930-tallet. I praksis betyr den norske modellen i dag blant annet at Akademikerforbundet har tilgang til en rekke formelle og uformelle møteplasser, både gjennom tillitsvalgte lokalt på arbeidsplassene regulert gjennom egne hovedavtaler og gjennom Unio-felleskapet direkte offentlige arbeidsgiverorganisasjoner som stat, KS og Spekter. Unio er også blant annet representert i Regjeringens kontaktutvalg, der vi kommer tett på utfordringene i arbeidslivet. Den norske modellen gir oss innflytelse, og jo flere medlemmer vi er, jo bedre posisjon får vi.

Vi er nå midt oppe i en stor omstilling der digitalisering, robotisering og automatisering vil endre behovet for kompetanse og arbeidskraft og utfordre relasjonene i arbeidslivet. Fram til 2020 kan vi konkludere med at den norske modellen har skapt en kultur som gir en høy grad av omstillings- og innovasjonsevne.

Den norske modellen under koronakrisen

Under koronakrisen ble den norske modellen utfordret ved at partene måtte håndtere og løse en rekke utfordringer ved nedstenging av samfunnet med et stort omfang av syke som hadde behov for behandling eller undersøkelser. Man fikk nok en gang se at det tette partssamarbeidet gjorde at man fant løsninger knyttet til den omstillingen som var nødvendig. Det ble inngått «koronaavtaler» som regulerte de endrede rammebetingelsene i arbeidslivet.

Noen av de som utførte de aller viktigste jobbene under krisen var helsesektoren, transport, renhold og matvarehandel. Sett i forhold til den avgjørende betydningen disse yrkene hadde i de verste krisetider, er det et fellestrekk at lønnsnivået gjennomgående er lavere for disse yrkene. Det er for eksempel fortsatt slik at det er et gap mellom offentlig ansatte og privat ansatte med samme kompetansenivå. Her kan de kommende lønnsoppgjørene endre bildet om partene finner en felles forståelse.

Evner vi å håndtere det grønne skiftet?

I gjenreisingen etter koronakrisen er sjansene gode for å starte på en ny og grønnere utviklingsbane. Men da er det klokt å ha prioriteringene klare, slik at de samfunnsmessig mest lønnsomme tiltakene kommer først.

Leder av McKinsey i Norge, M.B. Holte, er en av mange som har analysert mulighetsrommet. Han har pekt på 11 mulige utviklingsområder.

  • Hydrogen: Norge har allerede en klynge selskaper, som Nel og Hexagon, som leverer de viktigste produktene i hydrogen-verdikjeden.
  • Flytende havvind, der vi har en rekke selskaper på tvers av verdikjeden som kan ta en ledende rolle internasjonalt.
  • Oppdrett, der både teknologi på land og i vann vil representere de neste bølgene av vekst.
  • Lavkarbon skipsfart, der mye av innovasjonen i alle deler av verdikjeden stammer fra Norge, for eksempel innenfor batterier og hydrogen.
  • Datasentre, drevet av lavkost, grønn kraft i et kaldt klima.
  • Batteri-fabrikker, drevet av at en massiv ny industri oppstår som trenger ren, grønn, billig energi som Norge har gjennom vannkraft.
  • Treforedlingsindustri, med stor vekst i etterspørsel etter biodrivstoff og gode norske industrimiljøer
  • Karbonfangst, der Norge har teknologien som trengs for fangst og lagring for å rense store punktutslipp for eksempelvis forbrenningsanlegg og sementfabrikker.
  • Helse- og bioteknologi, der vi har ledende miljøer for eksempel innen kreftforskning.
  • Industriell programvare, der norsk ingeniør- og teknologikompetanse er i ferd med å modernisere industriell drift i flere næringer.
  • Landbruks-teknologi, der duoen mener Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås er ledende.

For partene i arbeidslivet blir det viktig å understøtte de ønskede endringsprosesser basert på en bred analyse fra ulike kompetansemiljøer. Regjeringen kan utforme rammebetingelser som forsterker det grønne skiftet og bidra økonomisk til et nødvendig kompetanseløft.

Det bør kreves et gjennomtenkt opplegg og en samfunnsøkonomisk rangering – før økonomisk støtte kan komme.

Gjenreisning og omstilling vil ta tid

Den akutte krisen som nedstengningen har skapt nasjonalt og internasjonalt, har også sine egne ubalanser. Noen opplever store tap av inntekt, andre store omlegginger i forbruket og en form for tvungen sparing.

Ulike deler av arbeidslivet opplever forskjellige ubalanser. Det er ikke bare manglende etterspørsel, men også manglende tilgang på ressurser og arbeidskraft. Videre sliter mange private virksomheter med manglende lønnsomhet og likviditet.

Man må regne med at gjenreisningen støter på problemer både her hjemme og ute i verden.

Hovedoppgjøret 2020 – et annerledes oppgjør

Årets oppgjør mellom LO og NHO må sees i lys av at vi nå er i en fase med gjenreisning. Man valgte å utsette forhandlingene da landet ble stengt ned for så å forhandle på nye premisser når konsekvensene av pandemien var dokumentert. Et samlet tillegg på 1,7 % som ble resultatet for frontfaget (konkurranseutsatte virksomheter som forhandler først og danner norm for øvrige oppgjør) innebærer at private virksomheter har noe gunstigere forutsetninger når man skal øke produksjon og aktivitet, da lønnskostnadene ikke øker nevneverdig. Vi må ta høyde for at koronasmitten også kan legge en demper på den økonomiske veksten i 2021, noe som i neste omgang vil påvirke lønnsoppgjørene.

Det er vanskelig å se for seg en bedre konstruksjon enn partssamarbeidet i form av den «Norske modellen» når man skal omstille norsk arbeidsliv. Den første store testen var årets lønnsoppgjør der man evnet å håndtere balansen mellom konkurransekraft og lønnsvekst. Vi har en lang marsj foran oss.


Akademikerforbundet

Tollbugata 35
0157 Oslo
Tlf.: +47 21 02 33 64
Web-redaktør: Astrid T. Sørland
post@akademikerforbundet.no

Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Utviklet av Imaker as