Må kjenne sin besøkelsestid
Det er viktig at fagorganisasjonene kjenner sin besøkelsestid, understreker Stein Stugu, rådgiver i De Facto – kunnskapssenter for fagorganiserte. Etter hans mening er det systematisk arbeid som må til.
Ikke minst blant yngre arbeidstakere, som ikke har det samme forhold til dagens arbeidsliv som de arbeidstakere som har vært i arbeid noen år lengre.
Våre tillitsvalgte på arbeidsplassene kan fortelle om yngre arbeidstakere som har mye kunnskap om rettigheter - og mindre om de plikter som følger med disse rettighetene.
I sin bok «Du har sparken», peker han på at vi nå er midt inne i en kulturkollisjon: Den norske modellen, som vi har i dag, og en splitt-og-hersk-kultur. Et amerikanisert arbeidsliv, der blant annet et individualisert lønnssystem er et kjennetegn og der nasjonale tariffavtaler er fraværende.
- Kunnskap er makt, slår han fast. Hvis vi ikke aktivt og målrettet overfører den kunnskap vi sitter på til de yngre arbeidstakere, frykter han at den norske modellen kan «råtne på rot». Stein Stugu spør retorisk om vi er i stand til å videreutvikle en fagbevegelse som kan gi de ansatte den trygghet og innflytelse de skal ha, hvis vi tar den norske modellen på alvor. Uten en velorganisert arbeidstakerside blir det hele overlatt til arbeidsgiverens gode vilje. - Dessverre har vi altfor mange ledere som ikke er av den ålreite typen, understreker Stein Stugu.
Så hva er resultatet etter 17 år?
Delmål 1 – Sykefravær: I følge avtalen skal sykefraværet ned til 5,6 prosent. Dette målet er innfridd på en rekke områder og arbeidsplasser. Samtidig ser vi at en del sektorer og yrker henger betydelig etter. Et eksempel er kommunal sektor, men heller ikke der er bildet entydig. Våre tillitsvalgte kan fortelle at situasjonen på enkelte arbeidsplasser har snudd seg det siste året ved å ta i bruk tiltak vi vet fungerer.
Delmål 2 – Personer med nedsatt funksjonsevne: Delmålet er formulert som å hindre frafall, men også å øke sysselsettingen i denne gruppen. Andelen sysselsatte blant funksjonshemmede utgjorde 43 prosent i 2017. Dette er et tall som gjennom avtaleperioden har holdt seg stabilt. Med andre ord har IA-avtalen fungert i delmålets første del. Samtidig har vi ikke nådd det å øke sysselsettingen. Forskningsprosjekter på dette området viser at til tross for rundhåndet bruk av penger, stønader og tiltak har prosenten sysselsatte fra denne gruppen ikke gått fram. I følge forskerne skyldes dette at myndighetene ikke har hatt evne og vilje til å bruke virkemidlene de har på en samordnet måte.
Delmål 3 – Seniorer må stå lengre i jobb: Tallene for 2017 viser at målet om å øke yrkesaktiviteten for seniorene med 12 måneder er nådd. I følge regjeringen har pensjonsreformen vært avgjørende denne utviklingen.
- Vi trenger mer kunnskap, slår Faggruppen fast i sin rapport. Kunnskap og fakta er bra, spesielt når man skal forhandle om en ny avtale-periode. I den forbindelse kan det være på sin plass å spørre: Hva har man egentlig gjort i de 17 år som har gått? Kan det stemme at de har brukt 21 milliarder kroner av skattebetalernes penger uten en velbegrunnet plan og nødvendig kunnskap for hvordan man skulle nå målene.
Hva kan forhandlingsresultatet bli?
Partene er enige om at resultatet kan gå i fire forskjellige retninger. De to første handler om ulike typer reforhandlinger, den tredje om å utsette forhandlingene og den fjerde er å skrote hele avtalen.
Faggruppen for IA-avtalen har pekt på at man, til tross for de 17 år som har gått, fortsatt mangler kunnskap om hva som kan gi gode effekter. Derved kan ett resultat av forhandlingene bli at man velger å forlenge dagens avtale i en tidsbegrenset periode mens man innhenter mer kunnskap.
- Vi må gjøre noe med sykelønnsordningen, har arbeidsgiverne hevdet. Karensdager har vært nevnt en rekke ganger fra arbeidsgiversiden. I Sverige har de forsøkt dette og forskere har konkludert med at det ikke fungerer. Dessuten peker de vi har snakket med innen helsesektoren på at folk blir ikke mindre syke av at man gjør lønnsutbetalingene mindre. Noen vil gå på jobb selv om de er syke, mens andre må søke om sosial støtte for å klare seg økonomisk.
Kanskje blir den viktigste diskusjonen i høst politisk: Om vi skal vi ha et inkluderende og solidarisk arbeidsliv her i landet. Det vil bety at vi også sier ja til de kostnadene som ligger ved. Det motsatte vil være at vi ønsker et arbeidsliv der vi beholder de som er mest effektive og produktive og som kan gi best inntjening i virksomhetene, mens de andre ikke har en plass i dette bildet. Hvem er så «de andre»? Det kan være gravide, de med nedsatt funksjonsevne, kvinner spesielt i kommunesektoren samt arbeidstakere med tungt fysisk arbeid. Hvis vi sorterer ut disse gruppene, vil fraværsprosenten gjøre et betydelig fall. I følge rådgiver Stein Stugu er den viktigste diskusjonen vi kan ha i høst om vi vil ha et slikt arbeidsliv. Den debatten bør fagorganisasjonene starte nå.
