Klima og bærekraft: Fagforeningene må trekke i nødbremsene!

Som fagorganisasjon er vi opptatt av å sikre at medlemmene har en god og trygg jobb å gå til. Men samtidig kan det være grunn til å spørre hvor fagorganisasjonene står i de klimautfordringene vi er midt oppe i. Her har heller ikke Akademikerforbundet vært i førersetet. Fagorganisasjonene har for lite kraft i sin felles plattform for hvordan de skal gripe an dette. Etter mange år med diskusjoner er tiden overmoden for å ta ansvar.

«Det finnes ingen jobber på en død planet» uttalte Sharan Burrows i fagbevegelsens internasjonale sammenslutning. Dette faktum burde hele den norske fagbevegelsen tatt til seg, og skulle ha ført til at de hadde satt den som første punkt på sin prioriteringsliste. Hvordan kan et fagforbund sikre at deres medlemmer har en god og trygg jobb å gå til hvis vi ser at arbeidsplasser forsvinner på grunn av at det vi driver med ikke er bærekraftig?

Hvor skal vi begynne?

Vi har visst lenge at den olje- og gasspolitikken vi driver i dag ikke er bærekraftig. Prosessen mot en avvikling av olje- og gassutvinningen er allerede sent ute. Vi har en samfunnsmessig avhengighet og prosessen for nedbygging vil berøre mange arbeidsplasser i oljebransjen. Hvis nedbyggingen av denne virksomheten skal foregå på en balansert måte, må vi kreve at regjeringen snarest setter opp en plan for dette.
Men en bærekraftig utvikling foregår ikke bare på regjeringsplan. Vi kan ikke redde klimaet med noen få store tiltak. Vi kan heller ikke nå målet om alle slukker lyset og kildesorterer. Klimapolitikken krever at det er mange forskjellige tiltak som må gjøres samtidig. Arbeidsplassene er en undervurdert arena for klimaarbeid. Det er stort potensiale i små tiltak som arbeidstakere kan bidra med.
Det brukes hvert år 500 milliarder kroner i offentlige anskaffelser. Akademikerforbundet har mange medlemmer i offentlig sektor. Dette betyr at hvis forbundets tillitsvalgte utnytter sin medbestemmelsesrett på arbeidsplassene til å påvirke innkjøpspolitikken, kan den bli bærekraftig. Dette er ett eksempel som understreker at arbeidsgiver og arbeidstaker må stå sammen om dette. Klima må inn i hovedavtalene!

Vi har 570 000 virksomheter i landet, og veien til et bedre klima starter i arbeidslivet. På lokalt nivå er det viktig å få klimapolitikken nærmere folk. Det må være noe håndgripelig arbeidstakere flest kan forstå. Det er viktig at bedrifter, organisasjoner og enkeltpersoner har stor oppmerksomhet rundt klimatiltak, slik at alle gjør noen tiltak. Vi er rundt 2,7 millioner arbeidstakere her i landet. Gode effekter får vi når hver og en av disse forstår innholdet av det grønne skiftet. At det diskuteres på arbeidsplassene og at vi tar andre valg enn dem vi har tatt tidligere. Når de 2,7 millionene arbeidstakere kommer hjem etter en endt arbeidsdag, er det stor sannsynlighet for at de også vil ta med seg disse klimavennlige holdningene. Derved vil vi få en ytterligere spredningseffekt.

Klimautfordringer gir usikre arbeidsplasser

Undersøkelser viser at de store virksomhetene er litt mer positive enn de mindre. Det kan ha sammenheng med tilgang på ressurser og kapasitet. Ellers så ser det ut til at næringslivet har noe mer bevissthet om klima enn det offentlige. Dette antas å ha sammenheng med at næringslivet ser konkrete utfordringer i framtiden ved at det kan bli knapphet på råvarer og at de kan bli dyrere på grunn av klimaendringene. På den måten kan de gå en usikker framtid i møte.

Regjeringen må vise vei

Samtidig vil det alltid være slik at det grunnleggende ansvaret ligger hos de politiske myndigheter. Regjeringen må vise vei. På den ene siden har vi de store ord i Paris-avtalen og det som kom fra klimakonferansen i Katowice. I etterkant av klimakonferansene må regjeringen vise vei gjennom konkrete politiske beslutninger. Det må ikke være tvil om hvilke politiske grep som må tas. Vi har tidligere nevnt olje- og gasspolitikken, og offentlige innkjøp. Det er behov for en bærekraftig næringspolitikk. Her må det være mer lønnsomt å utvikle bærekraftig teknologi, transport og forbruk. Unio må i samarbeid med de øvrige hovedsammenslutningene kreve at regjeringen utarbeider en slik politikk med konkrete tiltak for hvordan dette målet skal nås.
Vårt samfunn har fram til nå blitt bygget opp rundt en kontinuerlig og årlig vekst i økonomien. Lønnsoppgjørenes kriterier for økt reallønn er tett knyttet til økt forbruk. Gitt at summen av ressurser her på kloden er konstant, er en økt reallønn i alle lønnsoppgjør ikke bærekraftig dersom økt kjøpekraft skal medføre økt forbruk. Kjøpekraften må rettes til mot å styrke et grønt skifte. Hvis vårt forbruk er kontinuerlig økende, vil det være andre som dette går utover. Vi må derfor i samarbeid med Unio og de øvrige hovedsammenslutningene kreve at bærekraft gjenspeiles også i lønnsoppgjørene.
For å avslutte med det vi innledet med – det er behov for at hovedsammenslutningene blir enige om en offensiv plattform som den norske fagbevegelsen skal jobbe ut fra. Tiden for dette er overmoden og det er på tide at den norske fagbevegelsen er sitt ansvar bevisst og tar et krafttak for miljø.


Akademikerforbundet

Tollbugata 35
0157 Oslo
Tlf.: +47 21 02 33 64
Web-redaktør: Astrid T. Sørland
post@akademikerforbundet.no

Nyhetsbrev

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Utviklet av Imaker as