Hvordan skal vi komme i mål?
I 2008 hadde vi likelønnskommisjonen. Vi hadde NOU 2011: 18 Struktur for likestilling. I 2012 kom NOU’en Politikk for likestilling. I 2015 kom stortingsmeldingen Likestilling i praksis.
Forsker og daglig leder for SENTER FOR LIKESTILLINGSFORSKNING Mari Teigen, har alle disse politiske utspillene egentlig ført til noe positivt?
- Vi skulle gjerne ha kommet lenger. Når det er sagt må vi også slå fast at det har skjedd store endringer på mange områder. Samtidig ser vi at de endringene vi har hatt, har skjedd på en måte som har ført til eller forsterket noen nye kjønnstradisjonelle mønstre. Spesielt hvis vi tenker på lønnsforskjeller, de mange deltidsstillinger og ikke minst et svært kjønnssegregert arbeidsmarked. Vi ser også at mye av dette henger sammen, understreker hun.
Hvorfor har ikke politikerne klart å få det til?
- Ja, vi kan si at det er stor politisk oppslutning og vilje til å gjøre noe med det. I ettertid ser vi at de virkemidlene politikerne har vært villige til å ta i bruk har handlet mye om familiepolitiske tiltak. I praksis snakker vi om kontantstøtten på den ene siden og pappa-permen på den andre. Det er svært begrenset hvor mye slike virkemidler er i stand til å få flere kvinner inn i håndverksyrkene og flere menn inn i barnehagene, mener hun.
Hvordan kan vi bryte dette kjønnsskjeve mønsteret?
- På den ene siden vet vi ikke mye om hvilke tiltak som virker og hvilke som ikke virker. På den andre siden er det stor vilje for å lære mer, sier Mari Teigen. Jeg har tro på at trepartssamarbeidet er svært viktig i denne prosessen. Arbeidslivet selv har jobbet for lite med å tenke rundt spørsmål som Hva er utfordringene her hos oss og Hvilke tiltak må vi sette i verk. Toppledernivået er et klart eksempel på et mannsdominert område. Vi kan få inntrykk av at det gjøres mye på dette området, men faktum er at det gjøres svært lite. Hun har selv deltatt i utredningsarbeidet for to NOU’er. Der kom de fram til en del kraftfulle tiltak, som møtte stor motstand og ble ikke gjennomført. I følge Mari Teigen har vi sett at de tiltak som har blitt iverksatt har hatt effekt på helt andre områder enn der hvor behovet var størst. Hun slår fast at det så langt ikke finnes noen enkle løsninger på det kjønnsdelte arbeidsmarkedet.
Mister gode rollemodeller
I likestillingslandet Norge blir ulikhetene i blant annet barnehager sett på som en stor utfordring. Hvorfor det? I følge tidligere forsker ved Pedagogisk forskningsinstitutt ved Universitetet i Oslo, Oddbjørn Evenshaug, bærer barna med seg et bilde resten av livet av de mennesker som sto dem nær i oppveksten. Nest etter familien er det lærere og alle som arbeider i barnehager barna ser mest opp til og har mest respekt for, fordi det er dem de omgås mest. Samtidig må ikke behovet for mannlige rollemodeller brukes som et middel for å opprettholde konservative kjønnsrollemønstre, hevder rådgiver ved Likestillingssenteret, Knut Oftung. Han sier at det er viktig å skille mellom de gode og dårlige argumentene for hvorfor menn trengs i barnehage og skole. I følge Oftung vektlegger den gode argumentasjonen endringspotensialet og det brede spekteret som finnes av ulike mannstyper. Og han mener at det er denne argumentasjonen som bør ligge til grunn for rekruttering av menn til skole og barnehage. Menns ulike egenskaper, interesser og erfaringer er viktig for guttenes syn på seg selv og deres forståelse av kjønn. Det er også viktig for jenter å ha mannlige voksenmodeller i tillegg til kvinnelige.
