Sosiale medier – en velsignelse for demokratiet?

Nett-troll

Geir Lundestad peker også på at velorganiserte maktapparater i flere land har skaffet kunnskap og kapasitet til å utnytte sosiale mediers styrker og svakheter. For eksempel det russiske Internet Research Agency (trollfabrikken) i St. Petersburg. Der sitter de såkalte nett-trollene og produserer store mengder innlegg for sosiale medier. Et eksempel på det er hvordan de, ifølge NRK, laget store mengder usanne nyheter da Russland annekterte Krim. I den samme perioden svertet de ukrainske politikere gjennom falske nyheter og sosiale medier. Subversjon kalles det. Hensikten er i praksis å vinne sannheten i samfunnet til ens egen versjon.

- Russisk innblanding har påvirket det amerikanske valget, slår Christian Torp i Den Norske Dataforening fast overfor NRK. Facebook har tidligere innrømmet at russisk desinformasjon under valgkampen til Trump kan ha nådd så mange som 126 millioner amerikanere. Vi venter fortsatt på konklusjonen fra spesialetterforsker Robert Mueller, men vi kan allerede nå slå fast at effekten av dette har gjort noe med det amerikanske samfunnet.

Målet til de russiske nett-trollene syntes å ha vært å påvirke velgerregistrering og forsterke splittelser i det amerikanske samfunnet. Kongressrepresentant Jackie Speier uttalte til The New York Times at til tross for at USA har de klokeste hjernene innen teknologi, klarte russerne å gjøre disse plattformene til våpen for å splitte, lure og skade det amerikanske demokratiet.

- Bruk av propaganda er like gammelt som menneskeheten selv, men sammen med internett blir effekten dramatisk, understreker Eirik Løkke i Civita. Han viser til USAs tidligere CIA og NSA-direktør, som har uttalt at russernes innblanding i valget var den mest vellykkede påvirkningskampanjen noensinne.

I Norge?

Er vi like lettpåvirkelige her i Norge? Det er Eirik Løkke ikke så sikker på.

- Det har noe med det tillitsforholdet som er mellom de som styrer og de som blir styrt. Det samme mellom media og resten av samfunnet. Er den høy, er det vanskeligere å få demokratiet til å vakle. Her i Norge har vi generelt stor tillit til myndighetene og til media, mens i USA har denne tilliten minket, mener han.

Alt tyder på at bevisstheten rundt sosiale medier har blitt høy i de politiske partier.

- Folk blir påvirket politisk av sosiale medier, slår Christian Laland, Høyres sjef for digitale medier, fast overfor ABC-nyheter. Han peker på at folk forventer at de skal bruke det, og så er det en fin måte å fremme politisk kommunikasjon på. Han får støtte av medieforsker Bente Kalsnes ved OsloMet (tidl. Høyskolen i Oslo og Akershus). Hun mener sosiale medier påvirker offentligheten på godt og vondt. - Nå kan alle nå ut til et potensielt stort publikum, understreker hun.

Hvordan påvirkes demokratiet vårt?

I Norge har vi tidligere kommunikasjonsrådgiver og inkluderingsminister Sylvi Listhaug.

- Hun forstår mediene bedre enn de forstår seg selv, uttaler høyskolelektor Ketil Raknes ved Høyskolen Kristiania. Han mener sosiale medier vil endre måten både politisk kommunikasjon og journalistikk drives.
- Sosiale medier er sterkt emosjonsdrevet slik at poster som vekker sjokk, sinne eller sterk glede oppnår høyere spredning enn andre type poster, sier han. Det andre er at folk bruker sosiale medier i stor grad for å bekrefte og forsterke meninger de allerede hadde fra før. En siste ting er at de gir politikere muligheter til å kommunisere direkte med sine velgere uten å bruke nyhetsmediene som filter.

Dermed kan vi si at sosiale medier gir politikere mer makt og journalister mindre makt. Hvis en legger sammen disse tre utviklingstrekkene, har vi i stor grad oppskriften på Sylvi Listhaugs suksess. Hun har lykkes i å få en base av dedikerte tilhengere som lytter til henne og ikke til det nyhetsmediene eller hennes politiske motstandere sier. Dette er muligens en god strategi for å maksimere oppslutningen om FrP, men det er ikke en spesielt god strategi hvis hun ønsker at FrP på sikt skal ha stor innflytelse over norsk politikk siden en er helt avhengig av samarbeid med andre partier for å få gjennomslag, mener Ketil Raknes.

Et interessant spørsmål er hva hun gjør med det politiske ordskiftet. Tilhengerne hennes nikker gjenkjennende til det verdensbildet hun tegner opp, mens opposisjonen blir tilsynelatende mer i mot det hun formidler. Altså en polarisering av det politiske ordskiftet. I følge Klassekampen kom i tillegg Fremskrittspartiets merkesaker i tiden før valget (innvandring og kriminalitet) svært høyt opp på agendaen i samfunnsdebatten. Med andre ord ble vi påvirket. Og langt på vei likt det som skjedde under det amerikanske valget, var effekten splittelse og polarisering.

Propaganda og falske nyheter er noe av det som ble benyttet under det amerikanske valget. Andre metoder som brukes for å angripe demokratiet er i følge Eirik Løkke cybermobbing og -trusler. I kjølvannet av #metoo-kampanjen har det kommet fram saker som lett kan gå inn under kategorien cybermobbing, ofte der ulike sosiale medier har blitt brukt, eller rettere misbrukt. Effekten har i enkelte tilfeller vært at unge lovende politikere har trukket seg ut av politikken, selv om dette kanskje ikke var hensikten. Alt tyder på at det kan være et effektivt verktøy for å få fjernet personer som oppfattes som brysomme i politikken.

I arbeidslivet?

Kan vi tenke oss slike metoder benyttet i arbeidslivet, og hvilke effekter kan vi forvente? En interessant tanke er om det finnes krefter i norsk arbeidsliv som for eksempel kunne tenke seg å gå bort fra trepartssamarbeidet og den nordiske modellen til virksomheter og arbeidsliv bygget på mer amerikanske prinsipper? Ifølge rådgiver Stein Stugu i De Facto (kunnskapssenter for fagorganiserte) har vi fått en rekke nye unge ledere i arbeidslivet. Mange med sin utdanning fra USA.

- Fagbevegelsen har ingen plass i moderne amerikansk arbeidsliv. Det er derfor ikke umulig, mener Stein Stugu, at vi kan oppleve en bevisst bruk av blant annet sosiale medier for å omstille det norske arbeidslivet. Men mer nærliggende er nok det vi ser i Simon Malkenes-saken, mener han, der en lærer i videregående skole ytrer seg om forhold på sin arbeidsplass, og som i ettertid både får problemer med sin arbeidsgiver og mottar personangrep på sosiale medier. På den ene siden blir det viktig å få tegnet opp grensen mellom hvor ytringer om lønns- og arbeidsforhold går (som en del av ytringsfriheten), og hva som må regnes som illojalitet, mener Stein Stugu. Arbeidsgiverne sitter med all informasjon om lønns- og arbeidsforhold, mens arbeidstakerne kan bli oppfattet illojale om den samme informasjonen blir formidlet av dem, sier han.